Mere fjell

2015-07-05 20.49.27-1
MERE FJELL
Rolf Jacobsen

Av og til
må noe vare lenge,
ellers mister vi vel vettet snart,
så fort som allting snurrer rundt med oss.
Store trær er fint
og riktig gamle hus er fint,
men enda bedre –
fjell.

Som ikke flytter seg en tomme
om hele verden enn forandres
(og det må den snart),
så står de der
og står og står
så du har noe å legge pannen inntil,
og kjøle deg
og holde i noe fast.

Jeg trivs med fjell.
De lager horisonter
med store hugg i,
som de var smidd av smeder.
Tenk på: – Den gamle nupen her har stått som nå
helt siden Haralds-tiden.
Den sto her da de spikret en arming fast til korset.
Som nå. Som nå.
Med sildrebekker på og lyngkjerr og den store
bratte pannen
uten tanker i. Den sto her
under Belsen og Hiroshima. Den står her nå
som landemerke for din død, din uro,
kanskje dine håp.

Så du kan gå derbort og holde i noe hardt.
Noe gammelt noe. Som stjernene.
Og kjøle pannen din på den,
og tenke tanken ut.
Og tenke selv.

Kjelde: Samlede dikt, Gyldendal, 1999, s.323

Advertisements

Finalen to måneder etter

Etappene fra Raubergshytta til målet i Åndalsnes har tatt to måneder å skrive om.  Men i dag er det min 42 års dag og jeg tenker dette er dagen for å hente frem igjen minnene og bildene fra det som ble tre svært følelsesladede dager.

Livet på tur er enkelt. Det handler om å håndtere svært konkrete utfordringer som vading, klatring, gnagsår, matinntak og potestell på Maar og Charmy. Alt annet blir ubetydelig. Det er ikke plass eller energi til å tenke de store tankene eller til de problemstillingene jeg ofte forholder meg til i hverdagen. Det er ubegripelig deilig. Jeg er en tenker, en grubler og til tider både problemorientert og sutrete. Men ikke på tur. Da er jeg bare lett til sinns og uansett hva jeg møter på av fysiske og mentale utfordringer så er det så lett. Så jævlig lett. Det er lett å vade barbeint 30 meter i iskaldt vann til livet med to hunder som svømmer ved siden av. Det er lett å grave små huler til skoene for å komme seg opp fjellets brøytekanter som møter deg når du endelig har kommet over elva og klatret opp skråningen i glatt steinur. Det er dritlett å motivere seg til enda en stigning, enda en time på beina, enda en dag med regnvær og stiv kuling. Jeg, som er så kresen på mat at jeg heller lar være å spise enn å spise mat fra dyr som har blitt tvangsfôret og som lever under helt uverdige forhold. På tur går alt ned. Jegergryte fra Toro med hermetiske kjøttboller fulle av MUK og så mye e-stoffer at jeg sikkert lyste som en refleksbrikke – null stress! Havregrøt så tykk som asfalt med syntetisk syltetøy som har gått ut på dato i 2008 – helt innafor! Jeg, som bruker like mye penger på dopapir i måneden som mennesker på landsbygda i Eritrea bruker på mat i løpet av to år. På tur går alt fint. Mose, lyng og granbar (!) – lett som en plett. Må man så må man.  Jeg, som må ha flere etasjer der jeg bor fordi jeg trenger alenetid. På tur er det savn etter min sønn, min mann og mine venner som gnagde mest. Ensomheten er best når den kan opphøre når man vil. Ikke når den ikke lenger er et valg. Fant jeg ut.

Men jeg slapp mye av dette de siste dagene av mitt eventyr. Med kne og ankel som var dobbelt så store som normalt, hodet og kroppen full av smertestillende og reisevenner med masse tålmodighet og kjærlighet, så kom målet stadig nærmere. Avslutningen ble 900 høydemeter rett ned der jeg visste hele veien at dette var min siste etappe. Kneet ville aldri kunne tåle flere kilometer og selv om hodet kunne snudd og gått turen tilbake, var det over. Men før vi kom så langt hadde vi noen fantastiske dager. Min elskede mann Kjetil, min kjære venninne Guri Anne og de tre samojedene Maar, Charmy og Ariel fikk se solen skinne over Reinvassbu som lå der så vakker og flott i det som må være Norges flotteste natur. Romsdal var et eventyr. De alpine fjellene, vannet, de enorme kontrastene og den majestetiske panoramen.  De har blitt et symbol på hele reisen og på det savnet som skulle vise seg å bli vanskelig å håndtere i etterkant. For dette var ikke bare slutten på min reise.

Det var begynnelsen på slutten på Maars eventyrlige liv som min beste turkompis noensinne. Maar har en skade i skulderen etter en ulykke for fire år siden og kan ikke bære kløv lenger. Han skal heller ikke ha store sprang, bratte nedstigninger eller store fysiske belastninger over tid. Så dette var Maars siste sjanse til å fullføre det han startet for åtte år siden. Og han fullførte til 20 i stil og med all sin medfødte patos og verdighet i behold. Han tok ansvar, kloke valg og var hele reisefølges humørspreder. Det er vanskelig å beskrive hva hans inntog i livet mitt har betydd, og heldigvis kan han fremdeles gå lange turer i terreng og kose seg på fjell, mark og i skog. Men han kan ikke løpe eller kløve. Den epoken er over. Men Norge på tvers har gjort knekten Charmy klar til å ta over! Så nå er det han som må bære den tunge børen på de neste turene. Og det kommer han til å klare med glans. Fordi Maar og Charmy (og Ariel) er fantastiske eksemplarer av verdens vakreste brukshundrase – samojed.

Og savnet som har vart i to måneder nå, etter det enkle og konkrete livet – det skal snart fylles med nye eventyr. Bare vent å se!

Finaledagene i bilder:

2015-07-22 17.12.46

2015-07-23 17.43.58

2015-07-23 18.09.38

2015-07-24 15.00.06

2015-07-24 15.30.34

DSC06805

DSC06835

DSC06852

DSC06875

2015-07-24 15.16.41 HDR

Det finnes en engel. Hun heter Tove.

Finaleetappe 3 – onsdag 22. juli 2015:
Grøvudalshytta – Raubergshytta (22 km)

frokostGuri Anne tåler litt mer sekkebæring enn meg og har i tillegg et større ønske om komfort i matveien på tur:) Jeg spiser bare to ganger om dagen – frokost og en sinnsykt diger middag. Og kanskje en New Energy i pausen. Jeg er fullstendig klar over at dette er noe spesielt, men kroppen min fungerer bra sånn og da er det greit for meg. Men jeg var jo strålende fornøyd med at hun ikke var like vedlikeholdsfri som meg på denne turen og disket opp med nybakt brød morgenen før en av de aller tøffeste oppstigningene vi hadde igjen. Og ikke nok med nybakt brød med spekemat på – det var sol. Skikkelig sol. En gul flekk som varmet skinte fra en ekkel blåfarget himmel. #denfølelsen! Perfekt start på dagen dette her.
Savnet etter Maar ble stadig større, men nå fikk jeg jo Ariel med og det hjalp litt. Kvelden før hadde hun og Charmy lagt seg sammen og Charmy måtte faktisk opp en liten tur bare for å gi henne en liten suss før han segnet om igjen.

Rydding, vasking og stell av hytter og rom før man drar er en hyggelig aktivitet. I motsetning til å gjøre det hjemme. Det er en glede å gjøre i stand hytta slik den var når vi kom. All ære til tilsynet på Grøvudalshytta! Flott hytte. Og bedre skulle det bli. Men det var et par mil til.

2015-07-22 12.23.26Oppstigningen fra Grøvudalshytta er 450 hm. Det er rimelig bratt faktisk. Så det var bare å ta på seg tregeskoene og ta det med ro. Kondis er min store akilleshæl, så Kjetil fikk tilbake all sin mannlige ære opp her. Han puster jo ikke pokker ikke tungt engang. Veldig provoserende. Men jeg trøstet meg med at jeg nok skulle kunne trøkke godt fra meg når vi først kom opp. Og i dag skulle Maar komme! Knut Bjørn Stokke og Eline skulle gå inn til Raubergshytta for å levere kongen. Stas.

Det var sol! I ca 25 minutter. Så ble det regn. Og sol. Og regn. Men fantastisk natur! Det var herlig terreng og nydelig å gå. Jeg har fått litt evnen til å nyte alle de wow-greiene man får på hver eneste etappe. Å nyte øyeblikket. Ikke bare fremtiden. Eller fortiden. Har vært en god lærdom. Være fornøyd er ikke noe jeg pleier å kjenne på så ofte. Og det gjorde godt.

Raubergshytta ja. Et eget kapittel egentlig. Senere kommer kort beskrivelse av de beste og verste hyttene fra Femunden til Isfjorden. Men jeg kan ikke skrive om denne etappen uten å nevne både hytte, natur og vertskap/tilsyn på Raubergshytta. Makan! Hytta er som å komme til familiehytta. Det er lagt stort arbeid og flid i detaljer. Alt er på stell og det mangler ingenting. Soveromsfløyen er for seg selv, så det er planmessig veldig lurt. Da trenger ikke alle å legge seg kl 23 selv om noen skal opp 0600 for å gå videre. Vedovn i gangen til tørkemuligheter, fint hunderom og greier. Men det er ikke det som gjør hytta så spesiell. Det er varmen og rausheten fra tilsynsvakten Tove og hennes entourage. Null mobildekning på hele etappen, så alle meldinger om når Maar skulle ankomme hadde ikke nådd mottakeren. Meg. Vi jobbet alle sammen med å filosofere og spekulere i følgende:
– Hvor har de parkert?
– Når dro de?
– Når kan vi vente dem?
– Hvor lang tid tar det å gå?
– Har de hodelykt?

DSC06757I det hele tatt. Ganske nevrotisk var jeg. Gikk flere skritt rundt på gulvet i stua enn jeg hadde gjort på turen sikkert. Min måte å håndtere stress på. Etter at klokken rundet midnatt og jeg virkelig hadde fått angsten opp på et ok nivå, var det sengetid for mitt eminente reisefølge. Men jeg skulle vente oppe på de nyankomne og hadde ingen planer om å sove. I stedet for å hive meg i seng og være streng og kjip, inviterte vertskapet på hjemmelagede tilslørte bondepiker og et slag amerikaner. Latter, beroligende ord og eplemos til å dø for, gjorde at jeg til slutt kapitulerte og kom meg i seng. Uten å se snurten av verken kompis, hans datter eller Kongen. Og formiddagen etterpå ble det stor stas og tilsynssjef Tove ga meg et norsk flagg å ønske gjestene velkommen med:) Alle med, alle glade. Og til alle fjellturister med dårlige nerver og behov for litt omsorg – ta turen til Raubergshytta. Blir du ikke rolig og i balanse der, kan ingenting hjelpe deg. Hytta og vertskapet er den/det beste i Femund/Rondane/Dovre/Sunndalen. Ferdig snakket. Tusen takk!

Her er bilder fra finaleetappe 3:

2015-07-22 12.46.10

2015-07-22 12.59.13

2015-07-22 15.49.39

DSC06732

2015-07-22 16.03.17

DSC06755

2015-07-22 19.00.01

Opp som en bjørn, ned som en fell

Finaleetappe 2 – tirsdag 21. juli 2015:
Åmotsdalshytta – Grøvudalshytta (26 km)

Vi satset på strålende vær (i alle fall oppholdsvær) på denne drittetappen vi hadde foran oss. Den er lang, men helt overkommelig i antall km. Kjetil bedyret at han ikke var støl, men det tror jeg rett og slett var bullshit:) Etter havregrøt med masse syltetøy til frokost, var det bare å komme seg avgårde. Livet på tur er ikke for latsabber!

Litt kleint å ikke finlese kartet på den etappen her fant vi ut etterhvert. Det er fint og flatt ved Åmotsvannet. Så er det litt bratt. Og så er det en vidde på hur mange kilometer som helst. So far, so good. Trodde jeg. Men det var et par detaljer vi ikke helt hadde fått med oss her. For det første: Det regnet ville helvete og blåste passe mye. Hele turen. Turen som til slutt skulle vise seg å ta 11 timer. I knalltøft terreng. For det andre: Det var ur. Ur på ur på ur. Med såpeglatt lag på absolutt alle steinene i alle urene. Bena sto ikke rett ned i riktig vinkel 9 av 11 timer. Kjente i alle fall sånn ut. Nevnte jeg at det regnet? For det tredje: Vi orienterte oss ikke godt nok og visste ikke helt hvor i løypa vi var. Skuffelsen var til å ta og føle på når vi fant ut at vi var fem timer fra målet og ikke to som vi trodde. Regnet fortsatte å hølje ned. Ingen pauser. For det fjerde: Det partiet som vi så vidt hadde klart å karre oss igjennom var bare forsmaken på satans verk som kom senere. Vi fant en “snøflekk” og for første gang på etappen fikk vi fantastisk natur som belønning. Den var riktignok innhyllet i tåke og regn, men vi så allikevel en vakker dal der nede. Med vegetasjon og ikke ur.

2015-07-21 14.49.06Det som var litt kjipern var at vi så bare en horisontal stripe i den snøflekken. Det kunne tyde på at det var en smule bratt. I tillegg så vi bare fjell som gikk rett i et vann. Hvor var stien? Det kunne umulig være den steinhaugen til venstre?? For da hadde vi ikke passert Litlvatnet som vi trodde. Da var det det som gjensto. Der og da fant jeg opp ikke mindre enn fire nye banneord. Jeg skal ikke skrive dem her, men jeg kan si de var ganske gode. Først måtte vi orientere oss i forhold til de elskede røde T’ene. Så måtte Kjetil spise, Charmy spise og jeg røyke og banne litt mer. Det mest utrolige her, er at vi beholdt humøret sånn noenlunde så langt. Til de som har lyst til å teste om forholdet har livets rett – gå denne etappen i møkkadrittvær. Hvis dere fremdeles er glade i hverandre når dere ser Grøvudalshytta – da er det bare å bestille felles plass på aldershjemmet når den tid kommer. For oss ble det heller et ønske om felles gravplass når vi endelig hadde kommet oss ned til Litlvatnet og fikk se hva som ventet oss der. Den steinhaugen vi så fra toppen var selvsagt “stien”. Erre mulig? Hvem faen kom på å legge en rute her? Og hvem er så tett at de går den? Vel, svaret på det første vet ikke jeg. Men jeg må jo ta skylden for det siste. Etterpå fant vi ut at alle andre deler denne i to. Men siden vi var i tøffe-Tom-siget var det ikke noe å lure på. Dessuten skulle vi møte vårt andre reisefølge Guri Anne Hansen og samojedtispen Ariel på Grøvudalshytta. Hun hadde lokket med middag og greier, så her var det bare å gå. Eller krype/krabbe/liste. Det gikk. Til slutt. Etter å ha sett dødsengelen fire-fem ganger, kom vi da over ura denne gangen og. Uten andre varige mén enn at kneet mitt som ble herpa i Illmanndalen begynte å murre faretruende igjen. Men jeg hadde sikret meg denne gangen. Nok reseptbelagt smertestillende til at det døyvet smerten i en uke. Og innen da var vi fremme. Så det gikk så fint at. Regnet med at jeg måtte på avvenning etter turen, men det ser også ut til at vi har unngått. Bare velstand der altså.

Spare for flere detaljer, men til slutt kom vi frem. Til ferdig middag, varm hytte, tørkemuligheter, vin og overnatting. Etter at Kjetil hadde skrapet seg selv opp fra gulvet ble det skikkelig digg avslutning. Og den hardeste etappen Norge på tvers har å by på var over. Vi har gått mange etapper som er lenger i km, men ingen som har vært så krevende på grunn av værforhold og terreng. Veldig fornøyd med å ha overlevd og ser tilbake på det med en viss fryd. Og et ønske om at jeg var hund.. Charmy var helt rå! Smal bru der han ble hengende på utsiden med begge bakbena før jeg fikk halt han opp igjen, urhopping som en killing og seig som et uvær. Han gikk fra prins til kronprins på denne turen!

PS: Etter at jeg grein litt på slutten og var aldri så lite sutrete – Mannen drar opp en colaboks! Som han pakket ned uten at jeg så det. Ååååh – kredpoeng til en annen regnværsdag? Lett.

Her er bilder fra finaleetappe 2:

2015-07-21 13.02.45

2015-07-21 14.50.40

2015-07-21 15.14.43

2015-07-21 16.03.43-2

2015-07-21 19.31.34

2015-07-21 19.41.27

Passe ville tilstander

Finaleetappe 1 – mandag 20. juli 2015:
Kongsvoll – Reinheim – Åmotsdalshytta (31 km)
Kongsvoll ja. For andre gang på en uke skulle jeg spise middag der, før turen gikk videre til Åmotsdalshytta over Reinheim på nordsiden av Snøhetta.

2015-07-20 14.33.34Reinheimetappen er en veldig trivelig etappe. Det er bratt på starten, men snart er man på høyfjellet og får kjempefint terreng helt inn. Det regnet, og siden Charmy også måtte tørke litt, ble vi rastende i vedskjulet. Funket det og:) (Årsaken til det noe spesielle ansiktsuttrykket til Kjetil her, er at utedassen var 20 cm fra der han satt…)

Heldigvis skulle vi videre og hadde ingen plan om å overnatte på Reinheim, som er en veldig godt besøkt hytte. Vi satset på å nå Åmotsdalshytta samme dag og der er det tradisjonelt mindre mennesker. Ehh – nuvel. Slo ikke helt til det, men det var nå plass til både oss to og Charmy på et rom. To familier, et søtt par fra Nederland og et par rare tyskere. Perfekt turisthytteblandings.

Det var tørt og godt, varmt og fint. OG – med knallmiddag på stell – jegergryte med hermetikk-kjøttboller. Smakte fortreffelig og jeg fikk en fysisk opptur på denne etappen. Hviledagene hjemme hadde ikke gjort kroppen sløv og treg og det hjalp å dele vekten med Kjetil også. For å dele litt informasjon om min elskede mann – han er usedvanlig sprek. Padler, sykler, løper og går på ski. Trener styrke og er rett og slett i uforskammet god form. Men han har ikke gått i fjellet noe særlig og mener selv han ikke har gått med tung sekk siden militæret. Når han nå er 56 år, så blir jo det littegranne lenge siden. Og vi fikk da bevist at skal man bli på god på noe, ja så må man trene på akkurat det. Kondisen hans hjalp ikke en dritt og bena var så stive som stokker på slutten. Hihihi – mine var helt konge og jeg kunne bare gønne på. Og kjente jeg var litt spent på hvordan dagen etter kom til å bli. Det er helvetesetappen på hele turen min. Bare vi fikk oppholdsvær og sånt, så skulle det nok gå kjempefint….

Charmy har alltid diltet i ræva på Maar og egentlig hatt en rimelig grei reise i livet. Men på denne turen har han vist seg som en potensiell lederhund. Nå skulle han takle alt på egenhånd, siden Maar var på kjærlighetsbesøk hos Urd Kari Yri og Knut Bjørn Stokke. Det var veldig rart å reise opp uten Maar, men vi visste at han sannsynligvis kom opp til oss rundt onsdag/torsdag. Charmy taklet oppgaven strålende. Lang etappe med tung kløv, en skikkelig stigning og en morsom nedstigning på snø. Null stress. Han sto på toppen av ura og lurte på om vi fikk ræva i gear… Og det fikk vi jo ikke. Men vi kom oss da opp. Og ned.

Jeg hadde gledet meg hele turen til å se moskus og vi visste det oppholdt seg en 7-12 dyr i området rett ved Reinheim. Og jaggu fikk jeg se dem ja! Den ene hadde sågar med seg en kalv. Helt vilt kult å se de digre dyrene i sitt ikke helt rette element. De er virkelig svære og ser rimelige morske ut. Men med iPhonekamera og en mann som mente jeg ikke måtte gå bort for å hilse, så ble det ingen bilder… Dritkjipt. Men nå skal jeg reise på moskussafari med bad-ass speilrefleks som plaster på såret!

Her er bilder fra finaleetappe 1:

2015-07-20 14.54.08

2015-07-20 21.14.50

2015-07-21 09.47.22

2015-07-20 12.57.21

2015-07-20 13.33.35

Baka ein stein

Hellbillies har en låt som heter Baka ein stein. Låta handler om litt kjærleik på fjellet. Nå ble det ikke helt Baka ein stein på Maar og Etna. Men det ble nå Baka ein busk. I hagen hos Yri/Stokke:)

Vi håper på flere vellykkede paringer de neste dagene. Og mens vi venter – så drar Kjetil, Charmy og jeg til fjells. Testet bein opp til Fjerdingen lørdag og det funket helt fint. Jada!! Hurra:)

Charmy skal nå få testet seg som ekspedisjonshund på egenhånd et par dager før Maar igjen joiner oss! Dette blir hur bra som helst. Etter noen dager i depoet skal vi ta fatt på finalen. De skikkelige etappene. De bratte og flotte. De som lager sug i magen både opp og ned. Med guider. Guri Anne og Ariel møter oss på Grøvudalshytta tirsdag og så går vi i samlet flokk til Isfjorden.

Jeg har gått alene største delen. Jeg har fått reflektert og drevet introspeksjon på abstrakt plan. HVa jeg fant ut? Kom på utstilling og samling hos Norsk Polarhundklubb både på Tyinholmen i september og i Trøndelag i oktober! Foredraget kan tenkes å bli artig. Men nå skal vi ha den sosiale delen av turen. Opplevelser trenger ikke å deles for å være fine. Men jeg tror for min del at deling med folk som forstår meg og som deler kjærlighet for samojeder, naturopplevelser og mestring er bedre enn å oppleve dem alene.

Neste gang vi leses, er vi fremme. Fremme ved målet. Jeg elsker å gjennomføre! Siden jeg ikke alltid er så god på det (ikke så glad i regnværsdager i dagliglivet serru), så er det dritfett!!

Og til Maar – nå får du levere som mann og så komme tilbake til mor som kommende pappa til fantastiske valper etter Etna, Norges eneste godkjente terapisamojed! Øynene på ballen nå! Hele veien:)

Mens vi venter

Mens vi venter på å komme oss av gårde på søndag, legger jeg ut litt meninger om brukshunder. Gisle Uren og jeg skrev en artikkel om hva som er en brukshund og hvem som eventuelt kan eie en brukshund. Den er publisert i Polarposten, medlemsbladet til Norsk Polarhundklubb, men siden den er debattert på nett (etter hørende) kan den like gjerne legges ut her. Les og døm selv.

Advarsel: De som forventer noe skikkelig kontroversielt vil bli meget skuffet.

Hva er en brukshund?