Dørålglupen – Grimsdalshytta – Hjerkinn – Kongsvold

2015-07-09 13.17.05Jeg kjenner det med en gang jeg kommer til Folldal. Vi er tilbake. Tilbake til hjemmet vårt i sommer – fjellheimen. Gleden og ærefrykten utgjør en følelsesmessig kraftig kombinasjon og jeg tenker med en gang at det var riktig å reise “hjem” igjen så raskt. Jeg lar bevisst være å detaljlese kartene før hver etappe. Både fordi jeg liker å bli overrasket, men også for å slippe å få noia over partier før vi faktisk har kommet dit. Denne gangen burde jeg ha lest kartet bedre. Etter smellen i Illmanndalen, er jeg mer skeptisk til å krysse store urer med løse steinblokker. Særlig med to hunder. Nå hadde jeg med meg anstand og vurderte det dithen at dersom noe skulle gå galt eller at benet ikke ville spille på lag, så klarte mitt flotte reisefølge å hjelpe meg tilbake til folk og bandasje. Det starter bratt, blir brattere og så ender det med litt snø som bare er digg. Glupen er lang for en som har litt angst, men den er også mektig og utrolig morsom. Etterpå.

Gutta på sin side hadde ingen problemer med verken glup eller snø eller ur eller opp-ned-opp-ned. De bare går. Et stykke fikk de til og med løpe litt løs for å kose seg i snøen. Turgleden er enorm hos mine firbente venner og det smitter i tunge stunder.

Mestringsfølelse
Å være pissredd og samtidig skulle ha gameface på, er en utfordring. Og det funket selvsagt ikke i det hele tatt. Så det var bare å være ærlig, få litt hjelp til veivalg og ikke være så forbanna tøff i trynet. Gå sakte, være fokusert, la kamera ligge og konsentrere meg om å komme sånn noenlunde helskinnet gjennom. #denfølelsen av å komme ned til elven, ta en sjokolade, røyke litt og ta litt blåbærsaft – konge. Når redselen forsvinner og urfaenskapet er tilbakelagt er det bare følelsen av å være drittøff som sitter igjen. Føler seg nesten uovervinnelig. Selvhjelpsboksretorikken fungerte igjen. Denne type mestring er ny for meg og jeg håper å ta det med meg videre. Men mestringfølelsen og staheten hadde sin pris. Mer om det litt senere.

meandtheboys

Grimsdalshytta
Å komme til hytte etter en sånn opplevelse er digg. Vi fikk hunderom, der bestyreren mente at samojeder ikke var laget for å ligge i bur så vi måtte få et litt dårligere rom men der vi kunne ha gutta løse. Ja! Nettopp. Mine samojeder ligger kun i bur i bilen og sånn vil jeg gjerne at det skal fortsette. De hadde selvsagt ikke blitt herpa av en natt i bur, men hvis jeg kan unngå det, er det best. To ting de har på denne hytta som skiller dem fra mange andre – innedo (ikke utedo som er plassert inne, men skikkelig innedo) og helt overlegent bestyrerpar. Makan! De disket opp med hjemmelaget blomkålsuppe, kyllinggryte og sjokoladedessert. Kaffe og cola. Turluksus. Turer trenger ikke være med en fyrstikk og spise bark. Det går an å både spise bra, gå hardt og oppleve fantastisk natur – på en gang.
Ankelen var ok, men jeg kjente litt murring på vristen og hadde generelt litt sutrete vondt i det benet jeg herpa i Illmanndalen. Men en god natt søvn fikser alt. Det og tigerbalsam.

Hjerkinn/Kongsvold
dovrejoFrokost og kaffe og så klare for videre ferd. Og jaggu meg! Noen få hundre meter oppi stien var skiltet. Skiltet som viste at vi var på vei til enda en nasjonalpark. Rondane lå nå bak oss og vi entret Dovre! Mitt Dovre. Vårt Dovre. Urfjell og en følelse av å være i en blanding av Ringenes Herre og Sagaen om Isfolket (jada – jeg leste hele dritten som tenåring og skammer meg ikke! Noe særlig i alle fall). Dette var stort. Vi har nå krysset den norske delen av Femunden (som skuffet enormt og som jeg heller vil bruke på vinteren), gått Rondane fra sør til nord og nå skulle vi ta fatt på etappen Dovre-Dovrefjell over Snøhetta og ende opp i juvelen på turen, nemlig Romsdal.

Turen fra Grimsdalshytta til Hjerkinn er veldig lettgått, litt Hardangerviddaterreng og en fin avveksling fra all ura i Rondane. Jeg var optimist med tanke på fot og ankel, siden det var så slakt og behagelig terreng. Jada. Naiv positiv. Det startet litt vondt og ble bare verre ut over dagen. Det var mye offing og auing på den turen her. Skikkelig sutring faktisk. Og jeg ble forbanna. Skikkelig forbanna. EN dårlig avgjørelse fra Bjørnhollia til Rondvassbu hadde ødelagt nesten 30 mil med tur. Alt er forgjeves og jeg kunne like godt bare holdt meg i Femunden med sine null fjell, mygg og inngjerdede stier (beite for sau var gjerdet inn for å holde jerven ute. Og fjellturister. Så mye asfalt og grusveier.. blæh). Bare dritten alt sammen. Utsikt? Yeah. yeah. Mestring? Null. Irritasjonen gikk ut over stavene, gutta og reisefølge. Det er drit urettferdig og bruke strengestemme fordi jeg selv er frustrert, men strengestemme ble brukt. Tre ganger på 17 km. Jeg telte. Og ba om unnskyldning, men det tror jeg ikke gutta var med på. Charmy så på meg med skikkelig bebreidende øyne og var langt fra imponert. Maar ga faen. Som vanlig. Litt følelsesmessig ustabil der altså.

På tross av drittstemningen jeg lagde, kom vi oss nå til Hjerkinn. Og Hageseter. Der var det vaffel og humøret steg betraktelig. Kort vei fra himmel til helvete og tilbake igjen. Litt sukker, mel og melk i et hjerteformet format – helt innafor. Siste delen fra Hjerkinn til Kongsvoll er bare fem km, så det er bare en tur i postkassa. Hvis vi ikke hadde bommet litt på veien, gått i søle halve veien og resten gjennom buskas og skit. Så kom vi til Kongsvoll. Ny hytte. Nye muligheter for å hvile ben og hode. Nytt rom uten bur, kjempegod mat, ræva service og eget bad. Vi levde litt som dronninger når det kom til overnatting og bevertning på denne turen. Et tips til Kongsvoll – ikke vær så fisefine. Vis tunet for det det er. I det øyeblikket man skal bli fine dining og ta priser deretter så stiger forventningene til hele pakke. Enten lever eller gå tilbake til det autentiske og ekte. Og slutt å server moskus! Ellers nydelig sted:) Men benet var hovent og vondt. Når vi sto opp dagen etter var det bare å innse nederlaget på nytt, grine seg til togbillett med to hunder over 40 cm (NSB var virkelig behjelpelige) og forberede seg på nye hviledager i heimen. Fytti grisen så kjipt. Tårer og tenners gnissel.

Status
Legemann konstaterte brist i et ben i mellomfoten, kraftig forstuing og slitasje på knærne. Fine greier. Jeg er ikke interessert i diagnoser og meninger. Bare interessert i en ting – kan vi fortsette? Og i tilfelle når? Når kan vi dra “hjem” igjen? Finnes det andre løsninger enn gips? For det er jævlig trangt å få ned i fjellskoen min.

Jada. Det finnes andre løsninger. Tape, støttebandasje, smertestillende, voltaren og smertestillende. Og litt mer smertestillende. Går så fint at. Men nå slipper ikke min kjære meg opp i heimen alene lenger, så han svelger sin motstand mot teltliv og blir med på etappene fra Reinheim til Isfjorden. Vi er jo nesten der. Jeg sitter med bena høyt og leser kart. Ser på blogger og bilder og bare lengter. Med støtte fra Boots og gode venner skal vi nok få dette til. Skulle ta 28 dager. Vi har brukt 14. Jeg har 14 dager igjen på 17 mil. Vi kommer til å klare det, gutta og jeg (hører dere selvhjelpsboka i bakgrunnen nå?). Har ikke trent og gått og båret og spist real turmat og driti i et hull i bakken for å se resten av turen på kart og på bilder fra andre. Ikke faen. Søndag. Håper jeg. Veldig.

Wish me luck.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s