Det finnes en engel. Hun heter Tove.

Finaleetappe 3 – onsdag 22. juli 2015:
Grøvudalshytta – Raubergshytta (22 km)

frokostGuri Anne tåler litt mer sekkebæring enn meg og har i tillegg et større ønske om komfort i matveien på tur:) Jeg spiser bare to ganger om dagen – frokost og en sinnsykt diger middag. Og kanskje en New Energy i pausen. Jeg er fullstendig klar over at dette er noe spesielt, men kroppen min fungerer bra sånn og da er det greit for meg. Men jeg var jo strålende fornøyd med at hun ikke var like vedlikeholdsfri som meg på denne turen og disket opp med nybakt brød morgenen før en av de aller tøffeste oppstigningene vi hadde igjen. Og ikke nok med nybakt brød med spekemat på – det var sol. Skikkelig sol. En gul flekk som varmet skinte fra en ekkel blåfarget himmel. #denfølelsen! Perfekt start på dagen dette her.
Savnet etter Maar ble stadig større, men nå fikk jeg jo Ariel med og det hjalp litt. Kvelden før hadde hun og Charmy lagt seg sammen og Charmy måtte faktisk opp en liten tur bare for å gi henne en liten suss før han segnet om igjen.

Rydding, vasking og stell av hytter og rom før man drar er en hyggelig aktivitet. I motsetning til å gjøre det hjemme. Det er en glede å gjøre i stand hytta slik den var når vi kom. All ære til tilsynet på Grøvudalshytta! Flott hytte. Og bedre skulle det bli. Men det var et par mil til.

2015-07-22 12.23.26Oppstigningen fra Grøvudalshytta er 450 hm. Det er rimelig bratt faktisk. Så det var bare å ta på seg tregeskoene og ta det med ro. Kondis er min store akilleshæl, så Kjetil fikk tilbake all sin mannlige ære opp her. Han puster jo ikke pokker ikke tungt engang. Veldig provoserende. Men jeg trøstet meg med at jeg nok skulle kunne trøkke godt fra meg når vi først kom opp. Og i dag skulle Maar komme! Knut Bjørn Stokke og Eline skulle gå inn til Raubergshytta for å levere kongen. Stas.

Det var sol! I ca 25 minutter. Så ble det regn. Og sol. Og regn. Men fantastisk natur! Det var herlig terreng og nydelig å gå. Jeg har fått litt evnen til å nyte alle de wow-greiene man får på hver eneste etappe. Å nyte øyeblikket. Ikke bare fremtiden. Eller fortiden. Har vært en god lærdom. Være fornøyd er ikke noe jeg pleier å kjenne på så ofte. Og det gjorde godt.

Raubergshytta ja. Et eget kapittel egentlig. Senere kommer kort beskrivelse av de beste og verste hyttene fra Femunden til Isfjorden. Men jeg kan ikke skrive om denne etappen uten å nevne både hytte, natur og vertskap/tilsyn på Raubergshytta. Makan! Hytta er som å komme til familiehytta. Det er lagt stort arbeid og flid i detaljer. Alt er på stell og det mangler ingenting. Soveromsfløyen er for seg selv, så det er planmessig veldig lurt. Da trenger ikke alle å legge seg kl 23 selv om noen skal opp 0600 for å gå videre. Vedovn i gangen til tørkemuligheter, fint hunderom og greier. Men det er ikke det som gjør hytta så spesiell. Det er varmen og rausheten fra tilsynsvakten Tove og hennes entourage. Null mobildekning på hele etappen, så alle meldinger om når Maar skulle ankomme hadde ikke nådd mottakeren. Meg. Vi jobbet alle sammen med å filosofere og spekulere i følgende:
– Hvor har de parkert?
– Når dro de?
– Når kan vi vente dem?
– Hvor lang tid tar det å gå?
– Har de hodelykt?

DSC06757I det hele tatt. Ganske nevrotisk var jeg. Gikk flere skritt rundt på gulvet i stua enn jeg hadde gjort på turen sikkert. Min måte å håndtere stress på. Etter at klokken rundet midnatt og jeg virkelig hadde fått angsten opp på et ok nivå, var det sengetid for mitt eminente reisefølge. Men jeg skulle vente oppe på de nyankomne og hadde ingen planer om å sove. I stedet for å hive meg i seng og være streng og kjip, inviterte vertskapet på hjemmelagede tilslørte bondepiker og et slag amerikaner. Latter, beroligende ord og eplemos til å dø for, gjorde at jeg til slutt kapitulerte og kom meg i seng. Uten å se snurten av verken kompis, hans datter eller Kongen. Og formiddagen etterpå ble det stor stas og tilsynssjef Tove ga meg et norsk flagg å ønske gjestene velkommen med:) Alle med, alle glade. Og til alle fjellturister med dårlige nerver og behov for litt omsorg – ta turen til Raubergshytta. Blir du ikke rolig og i balanse der, kan ingenting hjelpe deg. Hytta og vertskapet er den/det beste i Femund/Rondane/Dovre/Sunndalen. Ferdig snakket. Tusen takk!

Her er bilder fra finaleetappe 3:

2015-07-22 12.46.10

2015-07-22 12.59.13

2015-07-22 15.49.39

DSC06732

2015-07-22 16.03.17

DSC06755

2015-07-22 19.00.01

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s