Opp som en bjørn, ned som en fell

Finaleetappe 2 – tirsdag 21. juli 2015:
Åmotsdalshytta – Grøvudalshytta (26 km)

Vi satset på strålende vær (i alle fall oppholdsvær) på denne drittetappen vi hadde foran oss. Den er lang, men helt overkommelig i antall km. Kjetil bedyret at han ikke var støl, men det tror jeg rett og slett var bullshit:) Etter havregrøt med masse syltetøy til frokost, var det bare å komme seg avgårde. Livet på tur er ikke for latsabber!

Litt kleint å ikke finlese kartet på den etappen her fant vi ut etterhvert. Det er fint og flatt ved Åmotsvannet. Så er det litt bratt. Og så er det en vidde på hur mange kilometer som helst. So far, so good. Trodde jeg. Men det var et par detaljer vi ikke helt hadde fått med oss her. For det første: Det regnet ville helvete og blåste passe mye. Hele turen. Turen som til slutt skulle vise seg å ta 11 timer. I knalltøft terreng. For det andre: Det var ur. Ur på ur på ur. Med såpeglatt lag på absolutt alle steinene i alle urene. Bena sto ikke rett ned i riktig vinkel 9 av 11 timer. Kjente i alle fall sånn ut. Nevnte jeg at det regnet? For det tredje: Vi orienterte oss ikke godt nok og visste ikke helt hvor i løypa vi var. Skuffelsen var til å ta og føle på når vi fant ut at vi var fem timer fra målet og ikke to som vi trodde. Regnet fortsatte å hølje ned. Ingen pauser. For det fjerde: Det partiet som vi så vidt hadde klart å karre oss igjennom var bare forsmaken på satans verk som kom senere. Vi fant en “snøflekk” og for første gang på etappen fikk vi fantastisk natur som belønning. Den var riktignok innhyllet i tåke og regn, men vi så allikevel en vakker dal der nede. Med vegetasjon og ikke ur.

2015-07-21 14.49.06Det som var litt kjipern var at vi så bare en horisontal stripe i den snøflekken. Det kunne tyde på at det var en smule bratt. I tillegg så vi bare fjell som gikk rett i et vann. Hvor var stien? Det kunne umulig være den steinhaugen til venstre?? For da hadde vi ikke passert Litlvatnet som vi trodde. Da var det det som gjensto. Der og da fant jeg opp ikke mindre enn fire nye banneord. Jeg skal ikke skrive dem her, men jeg kan si de var ganske gode. Først måtte vi orientere oss i forhold til de elskede røde T’ene. Så måtte Kjetil spise, Charmy spise og jeg røyke og banne litt mer. Det mest utrolige her, er at vi beholdt humøret sånn noenlunde så langt. Til de som har lyst til å teste om forholdet har livets rett – gå denne etappen i møkkadrittvær. Hvis dere fremdeles er glade i hverandre når dere ser Grøvudalshytta – da er det bare å bestille felles plass på aldershjemmet når den tid kommer. For oss ble det heller et ønske om felles gravplass når vi endelig hadde kommet oss ned til Litlvatnet og fikk se hva som ventet oss der. Den steinhaugen vi så fra toppen var selvsagt “stien”. Erre mulig? Hvem faen kom på å legge en rute her? Og hvem er så tett at de går den? Vel, svaret på det første vet ikke jeg. Men jeg må jo ta skylden for det siste. Etterpå fant vi ut at alle andre deler denne i to. Men siden vi var i tøffe-Tom-siget var det ikke noe å lure på. Dessuten skulle vi møte vårt andre reisefølge Guri Anne Hansen og samojedtispen Ariel på Grøvudalshytta. Hun hadde lokket med middag og greier, så her var det bare å gå. Eller krype/krabbe/liste. Det gikk. Til slutt. Etter å ha sett dødsengelen fire-fem ganger, kom vi da over ura denne gangen og. Uten andre varige mén enn at kneet mitt som ble herpa i Illmanndalen begynte å murre faretruende igjen. Men jeg hadde sikret meg denne gangen. Nok reseptbelagt smertestillende til at det døyvet smerten i en uke. Og innen da var vi fremme. Så det gikk så fint at. Regnet med at jeg måtte på avvenning etter turen, men det ser også ut til at vi har unngått. Bare velstand der altså.

Spare for flere detaljer, men til slutt kom vi frem. Til ferdig middag, varm hytte, tørkemuligheter, vin og overnatting. Etter at Kjetil hadde skrapet seg selv opp fra gulvet ble det skikkelig digg avslutning. Og den hardeste etappen Norge på tvers har å by på var over. Vi har gått mange etapper som er lenger i km, men ingen som har vært så krevende på grunn av værforhold og terreng. Veldig fornøyd med å ha overlevd og ser tilbake på det med en viss fryd. Og et ønske om at jeg var hund.. Charmy var helt rå! Smal bru der han ble hengende på utsiden med begge bakbena før jeg fikk halt han opp igjen, urhopping som en killing og seig som et uvær. Han gikk fra prins til kronprins på denne turen!

PS: Etter at jeg grein litt på slutten og var aldri så lite sutrete – Mannen drar opp en colaboks! Som han pakket ned uten at jeg så det. Ååååh – kredpoeng til en annen regnværsdag? Lett.

Her er bilder fra finaleetappe 2:

2015-07-21 13.02.45

2015-07-21 14.50.40

2015-07-21 15.14.43

2015-07-21 16.03.43-2

2015-07-21 19.31.34

2015-07-21 19.41.27

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s