Passe ville tilstander

Finaleetappe 1 – mandag 20. juli 2015:
Kongsvoll – Reinheim – Åmotsdalshytta (31 km)
Kongsvoll ja. For andre gang på en uke skulle jeg spise middag der, før turen gikk videre til Åmotsdalshytta over Reinheim på nordsiden av Snøhetta.

2015-07-20 14.33.34Reinheimetappen er en veldig trivelig etappe. Det er bratt på starten, men snart er man på høyfjellet og får kjempefint terreng helt inn. Det regnet, og siden Charmy også måtte tørke litt, ble vi rastende i vedskjulet. Funket det og:) (Årsaken til det noe spesielle ansiktsuttrykket til Kjetil her, er at utedassen var 20 cm fra der han satt…)

Heldigvis skulle vi videre og hadde ingen plan om å overnatte på Reinheim, som er en veldig godt besøkt hytte. Vi satset på å nå Åmotsdalshytta samme dag og der er det tradisjonelt mindre mennesker. Ehh – nuvel. Slo ikke helt til det, men det var nå plass til både oss to og Charmy på et rom. To familier, et søtt par fra Nederland og et par rare tyskere. Perfekt turisthytteblandings.

Det var tørt og godt, varmt og fint. OG – med knallmiddag på stell – jegergryte med hermetikk-kjøttboller. Smakte fortreffelig og jeg fikk en fysisk opptur på denne etappen. Hviledagene hjemme hadde ikke gjort kroppen sløv og treg og det hjalp å dele vekten med Kjetil også. For å dele litt informasjon om min elskede mann – han er usedvanlig sprek. Padler, sykler, løper og går på ski. Trener styrke og er rett og slett i uforskammet god form. Men han har ikke gått i fjellet noe særlig og mener selv han ikke har gått med tung sekk siden militæret. Når han nå er 56 år, så blir jo det littegranne lenge siden. Og vi fikk da bevist at skal man bli på god på noe, ja så må man trene på akkurat det. Kondisen hans hjalp ikke en dritt og bena var så stive som stokker på slutten. Hihihi – mine var helt konge og jeg kunne bare gønne på. Og kjente jeg var litt spent på hvordan dagen etter kom til å bli. Det er helvetesetappen på hele turen min. Bare vi fikk oppholdsvær og sånt, så skulle det nok gå kjempefint….

Charmy har alltid diltet i ræva på Maar og egentlig hatt en rimelig grei reise i livet. Men på denne turen har han vist seg som en potensiell lederhund. Nå skulle han takle alt på egenhånd, siden Maar var på kjærlighetsbesøk hos Urd Kari Yri og Knut Bjørn Stokke. Det var veldig rart å reise opp uten Maar, men vi visste at han sannsynligvis kom opp til oss rundt onsdag/torsdag. Charmy taklet oppgaven strålende. Lang etappe med tung kløv, en skikkelig stigning og en morsom nedstigning på snø. Null stress. Han sto på toppen av ura og lurte på om vi fikk ræva i gear… Og det fikk vi jo ikke. Men vi kom oss da opp. Og ned.

Jeg hadde gledet meg hele turen til å se moskus og vi visste det oppholdt seg en 7-12 dyr i området rett ved Reinheim. Og jaggu fikk jeg se dem ja! Den ene hadde sågar med seg en kalv. Helt vilt kult å se de digre dyrene i sitt ikke helt rette element. De er virkelig svære og ser rimelige morske ut. Men med iPhonekamera og en mann som mente jeg ikke måtte gå bort for å hilse, så ble det ingen bilder… Dritkjipt. Men nå skal jeg reise på moskussafari med bad-ass speilrefleks som plaster på såret!

Her er bilder fra finaleetappe 1:

2015-07-20 14.54.08

2015-07-20 21.14.50

2015-07-21 09.47.22

2015-07-20 12.57.21

2015-07-20 13.33.35

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s