Finalen to måneder etter

Etappene fra Raubergshytta til målet i Åndalsnes har tatt to måneder å skrive om.  Men i dag er det min 42 års dag og jeg tenker dette er dagen for å hente frem igjen minnene og bildene fra det som ble tre svært følelsesladede dager.

Livet på tur er enkelt. Det handler om å håndtere svært konkrete utfordringer som vading, klatring, gnagsår, matinntak og potestell på Maar og Charmy. Alt annet blir ubetydelig. Det er ikke plass eller energi til å tenke de store tankene eller til de problemstillingene jeg ofte forholder meg til i hverdagen. Det er ubegripelig deilig. Jeg er en tenker, en grubler og til tider både problemorientert og sutrete. Men ikke på tur. Da er jeg bare lett til sinns og uansett hva jeg møter på av fysiske og mentale utfordringer så er det så lett. Så jævlig lett. Det er lett å vade barbeint 30 meter i iskaldt vann til livet med to hunder som svømmer ved siden av. Det er lett å grave små huler til skoene for å komme seg opp fjellets brøytekanter som møter deg når du endelig har kommet over elva og klatret opp skråningen i glatt steinur. Det er dritlett å motivere seg til enda en stigning, enda en time på beina, enda en dag med regnvær og stiv kuling. Jeg, som er så kresen på mat at jeg heller lar være å spise enn å spise mat fra dyr som har blitt tvangsfôret og som lever under helt uverdige forhold. På tur går alt ned. Jegergryte fra Toro med hermetiske kjøttboller fulle av MUK og så mye e-stoffer at jeg sikkert lyste som en refleksbrikke – null stress! Havregrøt så tykk som asfalt med syntetisk syltetøy som har gått ut på dato i 2008 – helt innafor! Jeg, som bruker like mye penger på dopapir i måneden som mennesker på landsbygda i Eritrea bruker på mat i løpet av to år. På tur går alt fint. Mose, lyng og granbar (!) – lett som en plett. Må man så må man.  Jeg, som må ha flere etasjer der jeg bor fordi jeg trenger alenetid. På tur er det savn etter min sønn, min mann og mine venner som gnagde mest. Ensomheten er best når den kan opphøre når man vil. Ikke når den ikke lenger er et valg. Fant jeg ut.

Men jeg slapp mye av dette de siste dagene av mitt eventyr. Med kne og ankel som var dobbelt så store som normalt, hodet og kroppen full av smertestillende og reisevenner med masse tålmodighet og kjærlighet, så kom målet stadig nærmere. Avslutningen ble 900 høydemeter rett ned der jeg visste hele veien at dette var min siste etappe. Kneet ville aldri kunne tåle flere kilometer og selv om hodet kunne snudd og gått turen tilbake, var det over. Men før vi kom så langt hadde vi noen fantastiske dager. Min elskede mann Kjetil, min kjære venninne Guri Anne og de tre samojedene Maar, Charmy og Ariel fikk se solen skinne over Reinvassbu som lå der så vakker og flott i det som må være Norges flotteste natur. Romsdal var et eventyr. De alpine fjellene, vannet, de enorme kontrastene og den majestetiske panoramen.  De har blitt et symbol på hele reisen og på det savnet som skulle vise seg å bli vanskelig å håndtere i etterkant. For dette var ikke bare slutten på min reise.

Det var begynnelsen på slutten på Maars eventyrlige liv som min beste turkompis noensinne. Maar har en skade i skulderen etter en ulykke for fire år siden og kan ikke bære kløv lenger. Han skal heller ikke ha store sprang, bratte nedstigninger eller store fysiske belastninger over tid. Så dette var Maars siste sjanse til å fullføre det han startet for åtte år siden. Og han fullførte til 20 i stil og med all sin medfødte patos og verdighet i behold. Han tok ansvar, kloke valg og var hele reisefølges humørspreder. Det er vanskelig å beskrive hva hans inntog i livet mitt har betydd, og heldigvis kan han fremdeles gå lange turer i terreng og kose seg på fjell, mark og i skog. Men han kan ikke løpe eller kløve. Den epoken er over. Men Norge på tvers har gjort knekten Charmy klar til å ta over! Så nå er det han som må bære den tunge børen på de neste turene. Og det kommer han til å klare med glans. Fordi Maar og Charmy (og Ariel) er fantastiske eksemplarer av verdens vakreste brukshundrase – samojed.

Og savnet som har vart i to måneder nå, etter det enkle og konkrete livet – det skal snart fylles med nye eventyr. Bare vent å se!

Finaledagene i bilder:

2015-07-22 17.12.46

2015-07-23 17.43.58

2015-07-23 18.09.38

2015-07-24 15.00.06

2015-07-24 15.30.34

DSC06805

DSC06835

DSC06852

DSC06875

2015-07-24 15.16.41 HDR

2 thoughts on “Finalen to måneder etter

  1. Stor klem til deg og dine to flotte tobeinte, sitter og leser med tårer i øynene – det er så jævlig tøft når en god firbeint turkamerat begynner å merke skader og alder på kroppen samtidig som det eneste han vil er å være med og bidra. Men, slik er dessverre livet, og så er det bare å tilpasse seg til godgutten.

    Liked by 1 person

  2. Gratulerer med dagenJ

    Ønsker deg et strålende nytt år, vær som du er!

    Klem fra oss på Nes

    Fra: tonelisevilje [mailto:comment-reply@wordpress.com] Sendt: 8. oktober 2015 21:30 Til: rboc@online.no Emne: [New post] Finalen to måneder etter

    tonelisevilje posted: “Etappene fra Raubergshytta til mÃ¥let i Åndalsnes har tatt to mÃ¥neder Ã¥ skrive om. Men i dag er det min 42 Ã¥rs dag og jeg tenker dette er dagen for Ã¥ hente frem igjen minnene og bildene fra det som ble tre svært følelsesladede dager. Livet pÃ¥ tur er en”

    Like

Leave a Reply to Regina Bock Cancel reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s