Samojeden – verdens vakreste brukshund. Ferdig snakka.

2015-07-02 09.53.16Da jeg startet min hjemmeside, samojedhund.no, for syv år siden, brukte jeg uttrykket “verdens vakreste brukshund” om samojeden som “slagord” og det har liksom blitt hengende ved. Jeg liker det.

En av våre mål på denne turen er å vise at samojeden ikke er ferdig som brukshund, at lite er mer målbart enn store distanser med tunge kløver mange dager (faktisk flere uker) i strekk for å måle bruksegenskaper, og for å se om hundene har blitt ubrukelige på veien til å tilpasses et moderne liv. Vi lever ikke i 1840 og hvis vi kun skulle hatt samojeden utelukkende til det den ble brukt til den gangen, hadde rasen vært utdødd. For ikke å snakke om primæroppgavene i 1040.. Så det er jo enkel matte i grunn. Nok om det.

Hva har jeg så lært så langt? 
Ikke en dritt. Ikke om hundenes bruksegenskaper i alle fall. De går riktignok ikke rett i underkant av 4 mil per dag til hverdags. Og ikke i slikt terreng. Men de går halvparten. Og ofte med kløv. Så at de taklet denne type liv – ikke overraskende. Jeg har ikke lært noe nytt om viljen, fokuset og drivkraften heller. Ser det hver dag. Hva med evnen til å finne løsninger og velge effektive veier? Der har Maar vist seg overlegen i mange år allerede, men på denne turen har Charmy våknet til liv. Han lar ikke lenger Maar finne alle løsningene og så dilter etter. Han finner egne måter å håndtere utfordringer på. Han leder an og tar ansvar. Utrolig kult å se. Tilpasningsdyktigheten jeg alltid har vært så glad i viste seg spesielt i går. Etter jeg da satt fast mellom en skiferblokk og en stein, hadde brukket begge stavene og kommet meg på beina igjen etter massiv hjelp – så måtte vi ha litt mer bistand til å få fraktet oss ned til lege og tog. Guttene står utenfor og venter, de hopper inn i bilen, legger seg umiddelbart mellom setene. Så er det inn på togstasjon. Null stress. Kommer en hund og to – helt greit. Legevakten aldri hatt bikkjer inne før, og guttene fikk kjeks og vann og forholdt seg rolige hele tiden. De er ivrige og glade. Men de er rolige og stødige. Ikke noe annerledes enn i hverdagen der heller.

2015-07-04 13.00.37Det jeg imidlertid har lært, er at det livet de lever til daglig har gjort dem klare for store fysiske belastninger. Og at det har vært verdt hver eneste mil vi har gått de siste åtte årene. Det mentale har jeg kun vedlikeholdt etter det grunnlaget (både genetisk og pregingsmessig) de hadde fra Kennel Rajuma.

Kritiske røster sier jeg ikke kan dømme en rase ut fra mine egne hunder og at det ikke er bevis på noe som helst at mine kan gjennomføre slike turer uten potesokker, uten å gå varme, uten å få kvist i pelsen og uten å stresse på sau, uten å få våteksem etc etc. Tja. Jeg mener mitt uttalelsesgrunnlag er vel så godt. Jeg dømmer ut fra min hundegård, de dømmer ut fra sin. Forskjellen er at jeg har hunder som representerer “den gale utviklingen”. Mine har godt med pels, de har bjørneansikt og ikke ulveansikt, de har korte, kompakte kropper og de er begge utstillingschampioner. Ut fra det kan jeg uttale meg om en ting i alle fall – den retningen samojeden muligens har tatt er ikke nødvendigvis en negativ retning. Tvert i mot! Nå ser vi frem mot Dovre og Romsdal og siste rest på vår egen pilgrimsreise.

Og for å klargjøre til slutt – den jeg har lært mest om hittil på turen er meg selv… Mer om det i foredraget på Norsk Polarhundklubb avdeling Midt-Norge i oktober:)

Selvhjelpsbøker til spott og spe

2015-07-04 10.09.47Selvhjelpsbøker er noe av det jeg synes er mest moro å gjøre narr av. Alle typer i grunn. Det er endeløse kilder til spydigheter og ironiske betraktninger. Helt til man roter seg ut på Norge på tvers-tur på egen hånd og fjellet kommer med konstante overraskelser. Da høres man nemlig ut som en selvhjelpsbok selv. “Kom igjen, Tone-Lise! Dette fikser du lett. Det er ikke en elv. Det er en liten bekk. KOM IGJEN!” og uttrykk som “fuck, fuck, fuck – dette går bare ik… JO!! Det går. Vi kan fly gutter.” Og så videre. En følelsemessig berg-og-dalbane av dimensjoner. Jeg har fått god innblikk i hvor gøyalt og slitsomt det må være for folk rundt meg at jeg har så stort følelsesregister…. jada.

Guttene er vant til at jeg skravler mye, både til dem, om dem og med dem. Sånn sett har turen vært som normalt. Men jeg er litt mer sentimental ja. Godt eksempel: På vei fra Breisjøseter til Straumbu og videre til Bjørhollia begynte vi å bli litt slitne etter fem dalsøkk med vading/bading og kravling på råtten snø. Så hadde jeg ikke lest kartet godt nok og plutselig, i det vi kom ned gjennom skogen ved Straumbu, så sto vi i den betongfesten i Folldal! Med kiosk. De hadde åpent og jeg begynte å grine av glede. Hvorpå de 16-år gamle feriehjelpen kom ut av kiosken, ga meg en cola og en klem. Herlig?! Javisst. Og jeg griner litt av fine fjell og litt hver gang guttene har gjort en ekstra rå ting. Noe som i seg selv genererer grining flere ganger per dag. Det er godt å kjenne på hele registeret. Men muligens litt stort register.

Skal nok gjøre litt mindre narr av selvhjelpsbøker fra nå. For de har sin funksjon. Om enn for å skape litt god stemning:)

Opp og ned og opp igjen!

2015-07-06 15.51.33Herregud for noen fantastiske dager. Og litt drama. Men livet er jo dramatisk innimellom. I alle fall hvis man er i overkant selvsikker, tøff i trynet og må lære av egne feil fremfor å høre på andre. Og sånn går nå dagene…

Hvorfor kan jeg oppdatere bloggen min? Har jeg endelig snublet over 4G-dekning? Neida. Men jeg HAR snublet over en skiferblokk i Illmandalen på vei til Ronvassbu. Skiferblokken ble med ned i et hull, vred kneet ut av ledd og stuet ankelen. 16 m/s med vind regn gjennom alt av goretexklær etter 25 minutter, tåkete og såpeglatt – helt naturlig å sette ut på tur med tung sekk og tunge kløver da? Måske ikke. Men dette er liksom den enkleste og letteste ruta i Rondane. Eh. Kort fortalt – med assistanse fra to dansker, en dame fra Torshov og aller mest – en usedvanlig stø og “hel ved”-seniorrådgiver fra GK så kom jeg meg ned til Otta. Fikk sjekket kne og ankel (som jeg fremdeles ikke helt kunne stå på) og min aldeles fantastiske samboer kastet seg i bilen, kjørte de fem timene i veiarbeid og campingbiltrafikk for å hente meg og gutta hjem. Hjem til trygge omgivelser i Oslo etter kun 7 dager. Hva nå? Hele drømmen lå knust sammen med den helvetes skifterblokka oppi steinrøysa et sted i Rondane. Eller?

NEIDA! Kneet kan brukes med strømpe på og ankelen er allerede mye mindre. Med inngående kunnskap i taping av ankler fra tidligere turer, skal jeg tape den hver dag og ha med ibux og voltaren. Så drar vi opp igjen. På torsdag. For å fullføre vårt eventyr. Så jeg velger å se på dette som to velfortjente hviledager, ikke som en nedtur. Da går det mye fortere over:)

For et eventyr er det. Særlig et eventyr om hunder som tilhører heltesagaer. Hunder som har svømt over elver med kløv, som har dratt meg opp snøskavler på halvannenmeter og som har holdt seg bak i radbrekkende nedoverbakker. Hunder som sover på føttene mine om natten for å holde meg varm. Varm i hjertet i alle fall – temperaturen er det i grunn ikke noe å si på. Hunder som har lagt ned i snitt 3,7 mil per dag og som har hjulpet meg til å komme halvveis til målet. Vi er HALVVEIS! More to follow!

Helt alright

   
Det kunne vært verre:) Etter at min kjære vendte nesen hjem i dag tidlig, er vi nå helt på egen hånd. Fantastisk vær, flott sti og overkommelig lengde (22km). 
Men de som imponerer er gutta! Makan til hunder. Rolige, stødige og bare maler på. Dette lover bra:)

Da må vi videre, men vi satser på at været holder til vi entrer Rondane!