Noen dager i bilder

2015-07-09 13.17.05

2015-07-09 12.56.20

2015-07-09 13.54.07

2015-07-09 16.05.59

urdogmeg

meandtheboys

2015-07-09 16.46.04

IMG_8616 IMG_8671

IMG_8784
IMG_8642

2015-07-10 10.10.01

2015-07-10 10.34.15

2015-07-10 13.12.37-1

2015-07-10 13.08.49

IMG_8837

Advertisements

Dørålglupen – Grimsdalshytta – Hjerkinn – Kongsvold

2015-07-09 13.17.05Jeg kjenner det med en gang jeg kommer til Folldal. Vi er tilbake. Tilbake til hjemmet vårt i sommer – fjellheimen. Gleden og ærefrykten utgjør en følelsesmessig kraftig kombinasjon og jeg tenker med en gang at det var riktig å reise “hjem” igjen så raskt. Jeg lar bevisst være å detaljlese kartene før hver etappe. Både fordi jeg liker å bli overrasket, men også for å slippe å få noia over partier før vi faktisk har kommet dit. Denne gangen burde jeg ha lest kartet bedre. Etter smellen i Illmanndalen, er jeg mer skeptisk til å krysse store urer med løse steinblokker. Særlig med to hunder. Nå hadde jeg med meg anstand og vurderte det dithen at dersom noe skulle gå galt eller at benet ikke ville spille på lag, så klarte mitt flotte reisefølge å hjelpe meg tilbake til folk og bandasje. Det starter bratt, blir brattere og så ender det med litt snø som bare er digg. Glupen er lang for en som har litt angst, men den er også mektig og utrolig morsom. Etterpå.

Gutta på sin side hadde ingen problemer med verken glup eller snø eller ur eller opp-ned-opp-ned. De bare går. Et stykke fikk de til og med løpe litt løs for å kose seg i snøen. Turgleden er enorm hos mine firbente venner og det smitter i tunge stunder.

Mestringsfølelse
Å være pissredd og samtidig skulle ha gameface på, er en utfordring. Og det funket selvsagt ikke i det hele tatt. Så det var bare å være ærlig, få litt hjelp til veivalg og ikke være så forbanna tøff i trynet. Gå sakte, være fokusert, la kamera ligge og konsentrere meg om å komme sånn noenlunde helskinnet gjennom. #denfølelsen av å komme ned til elven, ta en sjokolade, røyke litt og ta litt blåbærsaft – konge. Når redselen forsvinner og urfaenskapet er tilbakelagt er det bare følelsen av å være drittøff som sitter igjen. Føler seg nesten uovervinnelig. Selvhjelpsboksretorikken fungerte igjen. Denne type mestring er ny for meg og jeg håper å ta det med meg videre. Men mestringfølelsen og staheten hadde sin pris. Mer om det litt senere.

meandtheboys

Grimsdalshytta
Å komme til hytte etter en sånn opplevelse er digg. Vi fikk hunderom, der bestyreren mente at samojeder ikke var laget for å ligge i bur så vi måtte få et litt dårligere rom men der vi kunne ha gutta løse. Ja! Nettopp. Mine samojeder ligger kun i bur i bilen og sånn vil jeg gjerne at det skal fortsette. De hadde selvsagt ikke blitt herpa av en natt i bur, men hvis jeg kan unngå det, er det best. To ting de har på denne hytta som skiller dem fra mange andre – innedo (ikke utedo som er plassert inne, men skikkelig innedo) og helt overlegent bestyrerpar. Makan! De disket opp med hjemmelaget blomkålsuppe, kyllinggryte og sjokoladedessert. Kaffe og cola. Turluksus. Turer trenger ikke være med en fyrstikk og spise bark. Det går an å både spise bra, gå hardt og oppleve fantastisk natur – på en gang.
Ankelen var ok, men jeg kjente litt murring på vristen og hadde generelt litt sutrete vondt i det benet jeg herpa i Illmanndalen. Men en god natt søvn fikser alt. Det og tigerbalsam.

Hjerkinn/Kongsvold
dovrejoFrokost og kaffe og så klare for videre ferd. Og jaggu meg! Noen få hundre meter oppi stien var skiltet. Skiltet som viste at vi var på vei til enda en nasjonalpark. Rondane lå nå bak oss og vi entret Dovre! Mitt Dovre. Vårt Dovre. Urfjell og en følelse av å være i en blanding av Ringenes Herre og Sagaen om Isfolket (jada – jeg leste hele dritten som tenåring og skammer meg ikke! Noe særlig i alle fall). Dette var stort. Vi har nå krysset den norske delen av Femunden (som skuffet enormt og som jeg heller vil bruke på vinteren), gått Rondane fra sør til nord og nå skulle vi ta fatt på etappen Dovre-Dovrefjell over Snøhetta og ende opp i juvelen på turen, nemlig Romsdal.

Turen fra Grimsdalshytta til Hjerkinn er veldig lettgått, litt Hardangerviddaterreng og en fin avveksling fra all ura i Rondane. Jeg var optimist med tanke på fot og ankel, siden det var så slakt og behagelig terreng. Jada. Naiv positiv. Det startet litt vondt og ble bare verre ut over dagen. Det var mye offing og auing på den turen her. Skikkelig sutring faktisk. Og jeg ble forbanna. Skikkelig forbanna. EN dårlig avgjørelse fra Bjørnhollia til Rondvassbu hadde ødelagt nesten 30 mil med tur. Alt er forgjeves og jeg kunne like godt bare holdt meg i Femunden med sine null fjell, mygg og inngjerdede stier (beite for sau var gjerdet inn for å holde jerven ute. Og fjellturister. Så mye asfalt og grusveier.. blæh). Bare dritten alt sammen. Utsikt? Yeah. yeah. Mestring? Null. Irritasjonen gikk ut over stavene, gutta og reisefølge. Det er drit urettferdig og bruke strengestemme fordi jeg selv er frustrert, men strengestemme ble brukt. Tre ganger på 17 km. Jeg telte. Og ba om unnskyldning, men det tror jeg ikke gutta var med på. Charmy så på meg med skikkelig bebreidende øyne og var langt fra imponert. Maar ga faen. Som vanlig. Litt følelsesmessig ustabil der altså.

På tross av drittstemningen jeg lagde, kom vi oss nå til Hjerkinn. Og Hageseter. Der var det vaffel og humøret steg betraktelig. Kort vei fra himmel til helvete og tilbake igjen. Litt sukker, mel og melk i et hjerteformet format – helt innafor. Siste delen fra Hjerkinn til Kongsvoll er bare fem km, så det er bare en tur i postkassa. Hvis vi ikke hadde bommet litt på veien, gått i søle halve veien og resten gjennom buskas og skit. Så kom vi til Kongsvoll. Ny hytte. Nye muligheter for å hvile ben og hode. Nytt rom uten bur, kjempegod mat, ræva service og eget bad. Vi levde litt som dronninger når det kom til overnatting og bevertning på denne turen. Et tips til Kongsvoll – ikke vær så fisefine. Vis tunet for det det er. I det øyeblikket man skal bli fine dining og ta priser deretter så stiger forventningene til hele pakke. Enten lever eller gå tilbake til det autentiske og ekte. Og slutt å server moskus! Ellers nydelig sted:) Men benet var hovent og vondt. Når vi sto opp dagen etter var det bare å innse nederlaget på nytt, grine seg til togbillett med to hunder over 40 cm (NSB var virkelig behjelpelige) og forberede seg på nye hviledager i heimen. Fytti grisen så kjipt. Tårer og tenners gnissel.

Status
Legemann konstaterte brist i et ben i mellomfoten, kraftig forstuing og slitasje på knærne. Fine greier. Jeg er ikke interessert i diagnoser og meninger. Bare interessert i en ting – kan vi fortsette? Og i tilfelle når? Når kan vi dra “hjem” igjen? Finnes det andre løsninger enn gips? For det er jævlig trangt å få ned i fjellskoen min.

Jada. Det finnes andre løsninger. Tape, støttebandasje, smertestillende, voltaren og smertestillende. Og litt mer smertestillende. Går så fint at. Men nå slipper ikke min kjære meg opp i heimen alene lenger, så han svelger sin motstand mot teltliv og blir med på etappene fra Reinheim til Isfjorden. Vi er jo nesten der. Jeg sitter med bena høyt og leser kart. Ser på blogger og bilder og bare lengter. Med støtte fra Boots og gode venner skal vi nok få dette til. Skulle ta 28 dager. Vi har brukt 14. Jeg har 14 dager igjen på 17 mil. Vi kommer til å klare det, gutta og jeg (hører dere selvhjelpsboka i bakgrunnen nå?). Har ikke trent og gått og båret og spist real turmat og driti i et hull i bakken for å se resten av turen på kart og på bilder fra andre. Ikke faen. Søndag. Håper jeg. Veldig.

Wish me luck.

Drømmen lever

 Å våkne opp med mulighet for å tråkke ned skikkelig på benet mitt, var en meget god start på dagen! Da er det innkjøp av nye staver, litt forsyninger og så drar jeg tilbake til Dørålseter i morgen tidlig. Men ikke alene denne gangen.

Som planlagt blir Urd Kari Yri og Knut Bjørn Stokke med. Og enda bedre – dama til Maar, Etna, har endelig fått løpetid! O’ lykke!

Planen er da å gå fra Dørålseter til Kongsvoll sammen og så fortsetter jeg ferden alene til Rauberghytta. Der kommer Guri Anne Hansen med sin Ariel og med alle godsakene jeg ikke har orket å bære med. Sjokolade, sprit og andre nødvendigheter:)

 I tillegg kommer Mannen (Kjetil Lisland) til Rauberghytta og går sammen med meg til målet. Det synes jeg er passende på mange måter. Vi har nådd mange mål sammen tidligere og det er helt fantastisk at han er med på å tråkke over målstreken med meg denne gangen også:)

Når du føler deg som en dritt (og det gjør vel de fleste innimellom), så kan det være lurt å se litt på venner og kjæreste og slikt. For du hadde sannsynligvis ikke hatt så flotte folk rundt deg, dersom du faktisk hadde vært en dritt. Sånn tenker jeg. Og hvis folkene rundt meg gjenspeiler meg som person – ja, da er jeg pokker i meg helt alright!

Vakker dag ønskes alle. Særlig fjellfolk og selvfølgelig alle grekere som trenger en liten oppmuntring om dagen:)

Samojeden – verdens vakreste brukshund. Ferdig snakka.

2015-07-02 09.53.16Da jeg startet min hjemmeside, samojedhund.no, for syv år siden, brukte jeg uttrykket “verdens vakreste brukshund” om samojeden som “slagord” og det har liksom blitt hengende ved. Jeg liker det.

En av våre mål på denne turen er å vise at samojeden ikke er ferdig som brukshund, at lite er mer målbart enn store distanser med tunge kløver mange dager (faktisk flere uker) i strekk for å måle bruksegenskaper, og for å se om hundene har blitt ubrukelige på veien til å tilpasses et moderne liv. Vi lever ikke i 1840 og hvis vi kun skulle hatt samojeden utelukkende til det den ble brukt til den gangen, hadde rasen vært utdødd. For ikke å snakke om primæroppgavene i 1040.. Så det er jo enkel matte i grunn. Nok om det.

Hva har jeg så lært så langt? 
Ikke en dritt. Ikke om hundenes bruksegenskaper i alle fall. De går riktignok ikke rett i underkant av 4 mil per dag til hverdags. Og ikke i slikt terreng. Men de går halvparten. Og ofte med kløv. Så at de taklet denne type liv – ikke overraskende. Jeg har ikke lært noe nytt om viljen, fokuset og drivkraften heller. Ser det hver dag. Hva med evnen til å finne løsninger og velge effektive veier? Der har Maar vist seg overlegen i mange år allerede, men på denne turen har Charmy våknet til liv. Han lar ikke lenger Maar finne alle løsningene og så dilter etter. Han finner egne måter å håndtere utfordringer på. Han leder an og tar ansvar. Utrolig kult å se. Tilpasningsdyktigheten jeg alltid har vært så glad i viste seg spesielt i går. Etter jeg da satt fast mellom en skiferblokk og en stein, hadde brukket begge stavene og kommet meg på beina igjen etter massiv hjelp – så måtte vi ha litt mer bistand til å få fraktet oss ned til lege og tog. Guttene står utenfor og venter, de hopper inn i bilen, legger seg umiddelbart mellom setene. Så er det inn på togstasjon. Null stress. Kommer en hund og to – helt greit. Legevakten aldri hatt bikkjer inne før, og guttene fikk kjeks og vann og forholdt seg rolige hele tiden. De er ivrige og glade. Men de er rolige og stødige. Ikke noe annerledes enn i hverdagen der heller.

2015-07-04 13.00.37Det jeg imidlertid har lært, er at det livet de lever til daglig har gjort dem klare for store fysiske belastninger. Og at det har vært verdt hver eneste mil vi har gått de siste åtte årene. Det mentale har jeg kun vedlikeholdt etter det grunnlaget (både genetisk og pregingsmessig) de hadde fra Kennel Rajuma.

Kritiske røster sier jeg ikke kan dømme en rase ut fra mine egne hunder og at det ikke er bevis på noe som helst at mine kan gjennomføre slike turer uten potesokker, uten å gå varme, uten å få kvist i pelsen og uten å stresse på sau, uten å få våteksem etc etc. Tja. Jeg mener mitt uttalelsesgrunnlag er vel så godt. Jeg dømmer ut fra min hundegård, de dømmer ut fra sin. Forskjellen er at jeg har hunder som representerer “den gale utviklingen”. Mine har godt med pels, de har bjørneansikt og ikke ulveansikt, de har korte, kompakte kropper og de er begge utstillingschampioner. Ut fra det kan jeg uttale meg om en ting i alle fall – den retningen samojeden muligens har tatt er ikke nødvendigvis en negativ retning. Tvert i mot! Nå ser vi frem mot Dovre og Romsdal og siste rest på vår egen pilgrimsreise.

Og for å klargjøre til slutt – den jeg har lært mest om hittil på turen er meg selv… Mer om det i foredraget på Norsk Polarhundklubb avdeling Midt-Norge i oktober:)

Selvhjelpsbøker til spott og spe

2015-07-04 10.09.47Selvhjelpsbøker er noe av det jeg synes er mest moro å gjøre narr av. Alle typer i grunn. Det er endeløse kilder til spydigheter og ironiske betraktninger. Helt til man roter seg ut på Norge på tvers-tur på egen hånd og fjellet kommer med konstante overraskelser. Da høres man nemlig ut som en selvhjelpsbok selv. “Kom igjen, Tone-Lise! Dette fikser du lett. Det er ikke en elv. Det er en liten bekk. KOM IGJEN!” og uttrykk som “fuck, fuck, fuck – dette går bare ik… JO!! Det går. Vi kan fly gutter.” Og så videre. En følelsemessig berg-og-dalbane av dimensjoner. Jeg har fått god innblikk i hvor gøyalt og slitsomt det må være for folk rundt meg at jeg har så stort følelsesregister…. jada.

Guttene er vant til at jeg skravler mye, både til dem, om dem og med dem. Sånn sett har turen vært som normalt. Men jeg er litt mer sentimental ja. Godt eksempel: På vei fra Breisjøseter til Straumbu og videre til Bjørhollia begynte vi å bli litt slitne etter fem dalsøkk med vading/bading og kravling på råtten snø. Så hadde jeg ikke lest kartet godt nok og plutselig, i det vi kom ned gjennom skogen ved Straumbu, så sto vi i den betongfesten i Folldal! Med kiosk. De hadde åpent og jeg begynte å grine av glede. Hvorpå de 16-år gamle feriehjelpen kom ut av kiosken, ga meg en cola og en klem. Herlig?! Javisst. Og jeg griner litt av fine fjell og litt hver gang guttene har gjort en ekstra rå ting. Noe som i seg selv genererer grining flere ganger per dag. Det er godt å kjenne på hele registeret. Men muligens litt stort register.

Skal nok gjøre litt mindre narr av selvhjelpsbøker fra nå. For de har sin funksjon. Om enn for å skape litt god stemning:)

Opp og ned og opp igjen!

2015-07-06 15.51.33Herregud for noen fantastiske dager. Og litt drama. Men livet er jo dramatisk innimellom. I alle fall hvis man er i overkant selvsikker, tøff i trynet og må lære av egne feil fremfor å høre på andre. Og sånn går nå dagene…

Hvorfor kan jeg oppdatere bloggen min? Har jeg endelig snublet over 4G-dekning? Neida. Men jeg HAR snublet over en skiferblokk i Illmandalen på vei til Ronvassbu. Skiferblokken ble med ned i et hull, vred kneet ut av ledd og stuet ankelen. 16 m/s med vind regn gjennom alt av goretexklær etter 25 minutter, tåkete og såpeglatt – helt naturlig å sette ut på tur med tung sekk og tunge kløver da? Måske ikke. Men dette er liksom den enkleste og letteste ruta i Rondane. Eh. Kort fortalt – med assistanse fra to dansker, en dame fra Torshov og aller mest – en usedvanlig stø og “hel ved”-seniorrådgiver fra GK så kom jeg meg ned til Otta. Fikk sjekket kne og ankel (som jeg fremdeles ikke helt kunne stå på) og min aldeles fantastiske samboer kastet seg i bilen, kjørte de fem timene i veiarbeid og campingbiltrafikk for å hente meg og gutta hjem. Hjem til trygge omgivelser i Oslo etter kun 7 dager. Hva nå? Hele drømmen lå knust sammen med den helvetes skifterblokka oppi steinrøysa et sted i Rondane. Eller?

NEIDA! Kneet kan brukes med strømpe på og ankelen er allerede mye mindre. Med inngående kunnskap i taping av ankler fra tidligere turer, skal jeg tape den hver dag og ha med ibux og voltaren. Så drar vi opp igjen. På torsdag. For å fullføre vårt eventyr. Så jeg velger å se på dette som to velfortjente hviledager, ikke som en nedtur. Da går det mye fortere over:)

For et eventyr er det. Særlig et eventyr om hunder som tilhører heltesagaer. Hunder som har svømt over elver med kløv, som har dratt meg opp snøskavler på halvannenmeter og som har holdt seg bak i radbrekkende nedoverbakker. Hunder som sover på føttene mine om natten for å holde meg varm. Varm i hjertet i alle fall – temperaturen er det i grunn ikke noe å si på. Hunder som har lagt ned i snitt 3,7 mil per dag og som har hjulpet meg til å komme halvveis til målet. Vi er HALVVEIS! More to follow!