To fluer i en sliten smekk

Hva er det som får en satt 42-åring fra Frogner i Oslo til å gå 42 mil på 28 dager, alene med to hunder, telt og sovepose?
Vel, for det første:
Livet mitt er ganske bedagelig. Jeg trener og bruker mye tid i marka og på fjellet. Men dagliglivet er et priviligert liv. Det er enkelt og behagelig. Og jeg blir litt for godt vant.

Denne turen er min måte å returnere til den gangen livet var litt tøffere. Det livet der man måtte spare, rasjonere, fikse ting uten tilgang på vaskehjelp, snekker, gartner og andre tjenester. Det livet der matinnkjøpene ble gjort etter handleliste og prissjekk på Rema 1000 i stedet for handling på tom mage på Maschmanns, og da Reiler vom heißen Stein var helt legitimt å ha med på fest. Ikke misforstå – jeg elsker komforten og livet mitt. Men jeg er redd for å bli for godt vant. For blasert og for satt til sette pris på det jeg har. Det er ikke sjarmerende og jeg vil gjerne ta noen grep før jeg kommer dit.

Det er lett å bli opphengt i materiell goder. Hva er da bedre enn å spise død mann på boks i en måned, gjøre sitt fornødne i et hull i bakken, våkne opp til regntromming på teltduken for bare å huske på at man glemte sekken på utsiden, drikke kaffegrut og ha gnagsårplaster som sin beste venn?

Dette er ikke vår første langtur, men det er den lengste og råeste vi har lagt ut på. For noen vil en sånn tur være som en liten dagstur med rompetaske, for andre vil det være som å bestige Mount Everest. For oss er det noe midt i mellom I guess. Å oppleve Norge på  en slik måte, kun i selskap med mine elskede samojeder, er min eventyrreise og muligens et desperat forsøk på å utsette overgangsalderen med enda ett år. Det er ikke starten på et friluftsliv, men det er definitivt en eskalering. Og kanskje er det starten på å kunne sette enda mer pris på komforten og velstanden i dagliglivet.

For det andre:
Jeg er lei av dommedagsprofetier om samojeden.
Jeg er veldig glad i hundene mine og valgte samojeden for dens vilje, styrke og seighet som følgesvenn ute i naturen hele året i all slags vær. Denne turen blir deres største utfordring også. Men de har åtte og fem års trening og hundrevis av mil i bena. De har trent styrke, koordinasjon og fokus i årevis, sommer som vinter. De er klare. Det finnes ingen bedre måte å “teste” samojeden som brukshund på enn en slik tur. Og til de som synes samojeden er ødelagt og bare blitt en angorakanin/pelsdott/kortbent potet – kjør på! Jeg ser hver eneste dag at det er feil. Jeg ser hver eneste dag at de har alt som skal til for å være fantastiske brukshunder og turkompiser. Og jeg velger mine egne empiriske undersøkelser over ukvalifisert oppgulp any day. Oppfordrer alle kritikere og andre til å faktisk dra på langtur med samojedene sine. Observer evnen til å finne sti, den jevne gangen time etter time, dag etter dag. Se koordinasjonen og evnen til å orientere seg i terreng. Se rasjoneringen av krefter og det klare, fokuserte blikket. Se kraften og balansen. Se selv.
Samojeden er verdens vakreste brukshund. Og så skal de på tur i verdens vakreste natur. Må jo bli bra.

Sees 1. august.

Advertisements